Den Berbiske Våren, i Gaddafis versjon

Berberhest

Muammar Qaddafi elsker berberhester. Dette er galskap. Den libyske diktatoren bruker de beste ordene når han snakker om dem. Når det gjelder navnet på de første beboerne i landet hans, bærer han skylapper. Berbere er for ham rett og slett ikke-eksisterende. Men Libya post-Qadhafi vil i hvert fall ikke skje uten berbere.

I Libya bor rundt 1 million Amazigh (berbere), «frie mennesker» på Berber språket. Uansett hvilket navn de bærer, er de for Gaddafi bare «arabere, det er alt.» Hvis Nord-Afrika er også «100% arabisk» det er  fordi han aldri ønsket å telle de tretti millioner berbere som bor i Marokko, Algerie, Tunisia og, selvfølgelig, i sitt land hvor han har marginalisert dem siden han kom til makten i 1969.

Mens mange av de arabiserte nordafrikanere er berbere, er berberne i Libya, i motsetning til Marokko eller i Algerie, fraværende fra historiebøkene. Utrykket «ancient» araber brukes til å snakke om dem, selv om de har bodd i Nord-Afrika i 5000 år. Tusenvis av år før den islamske erobringen.

Deres språk blir ikke undervist på skolen, og det er forbudt å snakke berbisk i offentligheten. Berbiske fornavn er forbudt å bruke. Generelt, å uttrykke sin «berberitet» betyr å leve farlig.

Ikke overraskende å se i disse dager Amazigh (berbere) gjøre motstand mot den «store arabiske libyske populær og sosialist Jamahiriya» (styresmakten) tegnet inn i hodet på Gaddafi. Zouara, berbernes  festning i vest Libya, var også en av de første byene til å frigjøre seg fra klørne til den «øverste leder». Alle Amazigh (berbiske) områdene har blitt frigjort. Vi deltok i opprøret fra dag én, sier en stolt Madghis Madi i telefon, en kanadisk-libysk berber bosatt i Ottawa de siste tjue år.

Til tross for sin brente jords taktikk, som har kostet mer enn tusen døde på mindre enn to uker, vil Gaddafi forsvinne fra det politiske landskapet. Hvis det landet han forlater ikke imploderer, med sine dusinvis av stammer, og ikke blir et potensielt Afghanistan i Middelhavet, kan man regne med Amazighene så frø av demokrati i det nye Libya. Hos naboene Tunisia og Egypt, vil demokratiet streve for å slå rot.

Jo mer  dominoeffekten vil fortsette i regionen, jo mer skal Amazighene komme ut av skyggen. De prøver å internasjonalisere sine sak, i likhet med alle minoriteter som er mobbet i verden. Deres virkelighet blir bedre kjent. Den «Arabiske  Våren» kan tillate fremveksten av en «berbisk Vår» fra Libya til Marokko.

Antoine Char – Metro Canada

Antoine Char underviser i journalistikk ved School of Media, University of Quebec i Montreal. Han har utgitt flere bøker, deriblant «The global war on information» og «Deadline America».

About these ads