Skillet mellom islamisme og islam er et populistisk budskap. Det er resultatet av de vestlige styresmaktene, budskapet blir spredt av pressen og intellektuelle, ofte underlagt disse maktene i geostrategiske synspunkt. Merk at dette skillet sjeldent blir gjort av de styrende i den muslimske verden.

 

Dette skillet er faktisk et budskap til alle muslimer via forfattere, journalister og intellektuelle generelt: “Vi gir fred  til rolige muslimer som ikke prøver å strengt håndheve Koranens påbud. Mindretallet som blindt adlyder disse budene anses farlige, må nøytraliseres og isoleres fra massen av fredelige muslimer. ”
Men historien viser oss at det finnes ingen skiller mellom islam og islamisme. De som er vanlig muslim, følger islam. Islamistene argumenterer for generalisering av islam. Det er som det klassiske skillet mellom medlemmene som ikke er aktive og de som er ivrig aktive tilhengere av noe politisk parti. Alle er enige med partiets linje.

 

Det er en tendens til å tro at muslimer er ofre for islamister. Denne tendensen går noen ganger å motsette islam og islamisme, fordi ordet “Islam” har en positiv konnotasjon, og ordet “Islamisme”har en negativ konnotasjon.
Å si at en alkoholiker i utgangspunktet var en elsker av brennevin, vin og andre “edle dråper”, vil fornærme mange som elsker alkohol, selv vinsmakere i eksklusive restauranter og vinprodusenter!

 

Det er alltid en muslim som blir islamist. Enhver muslim kan bli islamist. Mens en islamist kan bli igjen en “enkel” muslim, som ved demobilisering av en militær i hæren  i landet sitt. Islam og islamisme har noe å gjøre med hverandre. Islam forsyner islamismen, som selv er til tjeneste for islam. Vel servert, forsterket og styrket, gir det enda mer islamisme, osv. … skred-effekten fortsetter til det ikke er mer skille mellom islam og islamisme. Dette fører vanligvis til en utjevning av samfunnet der islamister og muslimer ikke lenger er skilt fra hverandre. Som i Saudi Arabia, Iran, Afghanistan, Pakistan, Sudan …