Fredsenteret i Oslo i åpent samarbeid med Amnesty internasjonal, Freemuse og det franske institutt i Norge, i det skjulte i samarbeid med mange ambassader fra de arabiske statene, blant dem Algerie, arrangerer i disse dager World music festival.
Temaet er om engasjement rundt humanisme og fredsarbeid, med musikk som oppvåkningsmiddel og verktøy til politisk og identitets bevisstgjøring. 300 kunstnere ble nøye valgt på slik en måte at “den arabiske verden” er kjernen i arrangementet, selv om denne ordningen er overstrødd med en sterk tilstedeværelse av sørafrikanske kunstnere som gir dette arrangement et inntrykk av “revolusjonerende kamp”.
En panel-diskusjon var satt på plass med følgende deltakere:
– Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog
– Mayssa Issa, journalist France Media Monde arabaisk fra baath parti
– Khaled Yassine, artistic director, Beirut & Beyond
– Tshawe Baqwa, MADCON- artist
– Cecilie Hellestveit, Moderator, International Law and Policy Institutt (ILPI)
Alle disse menneskene hadde tydeligvis en veldig festlig stund, med mye latter og en vennlig atmosfære som kun gav medvirkning til felles kamp mot det onde.
Alt gikk som smurt for dem inntil det var tid for spørsmål. Jeg begynte min intervensjon med å spørre dem om de vet at Sør Afrika i dag ikke tilhører de hvite europeerne. Samtykket i dette ble signalisert med brede smil fra panelet.
Jeg påpekte at den arabiske representanten snakket om arabiske land i Nord Afrika. Jeg bemerket at det ikke finnes noen arabiske land i Nord Afrika. Det finnes arabisk styrte stater og den arabiske verden de snakker mye om er en kunstig verden, skapt av den franske og engelske kolonialismen. Nord Afrika er ikke arabiske land. Disse landene tilhører berberne. Da spurte jeg dem blant annet om hvordan det er slik at blant 300 artister, fantes ingen innfødte nordafrikanere som er kolonisert av araberne.
Det var tydelig at mitt spørsmål hadde slått ned på dem som et lynnedslag. De famlet forvirret i blinde og forsøkte desperat å sno seg unna mitt spørsmål. I stedet for at Cecilie Hellestveit svarte på spørsmålet jeg hadde stilt direkte til henne, lot hun som hun skulle oversette mitt spørmål til den engelsktalende araberen i panelet, for å oversette hva jeg sa på norsk, slik at hun brukte mye tid for å unngå å svare, inntil jeg avbøt dem med å si “Fredsarbeid er et veldig alvorlig oppdrag, det må tas alvorlig!”
Da plutselig sto de alle og avsluttet diskusjonen de trodde skulle gjøre godt for deres egoer. De stakk rett og slett av som banditter som ble tatt med hendene fulle med tyvegods.
Det føltes veldig godt å se dem stikke av med halen mellom beina.
Kabylia Blog 